save me, yeah, save me

Jeg regner med at det blir en nogenlunde lang kveld ikveld siden jeg ikke ankommer K-Town før klokka halv ti el no sånt.
Ærlig talt har jeg ikke noe lyst til å dra til Kristiansund. Jeg har heller ingen stor lyst til å bli her. Så hva har jeg egentlig lyst til? Jeg aner virkelig ikke. Jeg kan fortelle at det som frister mest er å stoppe tiden og bli mellom alt og ikke gjøre en ting helt til jeg smuldrer opp. Men ærlig talt, hva er sannsynligheten for dèt?
Men, neste helg skal jeg til Trondheim sammen med Malin og Marit, så har jeg jo allefall noe fint å se fram til. Vi skal besøke Katharina og Stine, som bor der i bartebyen nå, og det skal bli gøy å få funnet på noe sprell igjen. Jeg har savnet dem noe helt tullerusk.

Legger ved en video som en god venn på YouTube har laget. Jeg ble helt... wæææ!

Her sitter nå jeg, og forbereder meg på å døgne.
At the moment holder jeg på å laste ned Twilight, for nå har jeg bestemt meg for å prøve å begynne å lage videoer igjen. Og Twilight har ærlig talt fristet meg in quite some time nå.
Jeg har faktisk ikke laget en eneste video siden november! Og dette pleide jo faktisk å være fritidssysselet mitt og det eneste området jeg hadde en viss dominanse innen. I was good, I mean.
Den siste videoen jeg laget var en Spiderman-Intro, som ikke har høstet oppmerksomhet før de siste månedene nå. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er den mest feilfrie videoen jeg har laget, noensinne. Og jeg har så lyst til å prøve meg på videoer igjen, men jeg er også redd. For at ingen kommer til å ville se den, like den eller bry seg i det hele tatt.
Folk kaller meg bare geek uansett, men når man legger hele dager, konsentrasjon og tålmodighet i noe sånt, så får man forhåpninger om at ja, nå blir man endelig sett. "Jeg er faktisk flink i noe".
For noen år siden, kan jeg helt ærlig si jeg ikke var noe spesielt. Jeg likte å tenke jeg var kreativ, men jeg kunne ikke tegne engang, og skrivingen... Man har sett bedre. Jeg var bare en el annen random jente med sinnsykt dårlig humor, depressive tendenser og lite venner.
Så kom Piczo-nettsidene, og jeg kunne fordype meg i HTML-kodenes verden. Leke og trikse med dem, til jeg skapte kule design. Etterhvert gikk jeg over til Photoshop for å lage layouter. Jeg var nybegynner til de grader, men lærte meg det heldigvis ganske raskt, og gjorde snart ikke annet enn å holde på med alt dette.
Og så, kom videoene. Det begynte med sanger, som jeg kunne se for meg i hodet mitt, som en musikkvideo. Alle sangene jeg oppdaget, brukte jeg. Jeg elsket det, det var helt utrolig for meg.
Nå visste jeg jo jeg var kreativ. Man trenger ikke nødvendigvis være musiker, danser, forfatter eller maler for å være kreativ. Takket være teknologien "fant" jeg meg selv og mine talenter.
Siden den gang har jeg takk og pris forandret meg. Livet er bra, jeg er kanskje ikke så ukjent og anonym lenger, men jeg har det gøy med Photoshop og jeg har fremdeles sinnsykt dårlig humor.
Det som er synd nå er jo det med de videoene. Så nå har jeg bestemt meg for at jeg iallefall skal prøve å komme meg tilbake på skinnene.

Slik ser det ut på Glåmen når det er soloppgang. Jeg kunne ærlig talt ikke dy meg, det var så pent å se påååå.
Okæi, jeg døgner som aldri før nå, jeg tror det er noe alvorlig galt med meg.
Men likevel, soloppganger vil alltid være vakre og jeg kommer egentlig ikke på noe annet å skrive om.
Hm, jeg lurer da på om det går bra med jentene som er på vei til Hove. Festivalen begynner mandag og da vil Franz Ferdinand herske over scenen. Wæh, jeg prøver liksom ikke å tenke på det heller! Gah, pull your self together girl.