save me, yeah, save me

Og prøven, den gikk absolutely smashing! Så nå tar jeg meg en lang og god lur, og så får vi se hva resten av dagen bringer.

Imorgen skal jeg forresten finne på noe med Frø, siden jeg følte meg lite opplagt for besøk idag. Får iallefall satse på kos og godteri når den tid kommer. Skal bli dæli.

Har aldri prøvd en one-piece før, bortsett fra teletubbi-drakta til Vibeke, men det er jo en helt annen sak!

Den som intet våger, intet vinner!

Konkurransen er anyways lagt frem av denne jenta.

Idag har jeg også vært flink og trent litt, trykk på LITT, fordi... jeg er lat.

Men man kjenner det. Man kjenner det...

Jeg føler jeg har så fine morgener nå for tiden. Har faktisk begynt å spise frokost noe jeg ikke har gjort siden mamma tvingte det i meg i grunnskoletiden. Fysj!

Though det bare er to kak- sorry, brødskiver med sjokopålegg og bringebærsyltetøy, så er jeg fornøyd. Og så er det teen da, selvfølgelig. MHM, INTERESSANT LESESTOFF JA, I BET.

Øh, så har vi det absolutt obligatoriske da, DAYS OF OUR LIVES PÅ TV3 OWJEEEEEEE! Okæi, egentlig ikke så mye mer interessant.

Resten av dagen, ja jeg har vært på skolen altså, skal jeg iallefall lese på naturfagprøven, som jeg selvsagt, ikke fikk vite noe om før just i dag. Zuperrt!

Tingen med naboen min er at man får aldri se ham. Eller, i de 6 månedene jeg har bodd her, så har jeg jo sett ham èn gang Ja, èn gang. Men man begynner jo å lure. Han piler jo inn døra si med en gang han ser at jeg kommer ut iallefall.

Akkurat nå holder han på å romstere noe sinnsykt inni den lille hulen sin. Sløyer han lik eller holder han bare på med innreding?

En annen tanke som kryper inn i hodet mitt er jo også om hulen hans er større enn min. Og hvordan ser det ut inni der? ER DEN FINERE ENN MIN?

Er det virkelig normalt å sitte og lure på slikt? 

Jeg har tydeligvis for lite å gjøre på.

Har slappet av godt denne helga, både mentalt og fysisk. Med unntak av naturfag-arbeidet da, høh.

Jeg vil også meddele, ganske så fornøyd, at etter n'te forsøk på å få Visa-kortet mitt, lyktes jeg endelig! Jeg ser helt enkelt på det som stor-pike-kortet mitt, nå som jeg endelig slipper å spørre mamma om jeg kan få låne kortet hennes når jeg må betale noe over nettet. Stor pike nå indeed!

Den siste tida har vært... Bra. Bedre. Jeg har gått oppover. 

Jeg er blitt mer aktiv på skolen, trent og gått ned 4 kg de siste to ukene. Slik sett er jeg veldig fornøyd med meg selv, men på det sosiale er jeg nok dømt til å stå i ro en stund. 

Det har vært en tid med mye dårlig samvittighet. Helt generelt egentlig. Fordi jeg ofte blir deprimert. Fordi vennene mine ikke vet hva de skal si til meg lenger. Fordi jeg gradvis mistet følelsene for kjæresten min og slo opp i juletider.  Fordi mamma er oppgitt over meg. Og fordi jeg har prestert å få nye følelser for noen igjen.

Hvordan man føler ting og ikke, det er aldri noe man kan noe for. Hallo, jeg er jo et flagrende bevis på det. 

Så hvorfor har jeg så dårlig samvittighet hele tiden? Hele greia er jo så rævpult. Jeg blir bedt om å ikke ha det, andre er lei av styret mitt... Men det vil ikke gi helt taket. Det går bedre, ja, men jeg kjenner det fremdeles tar tak i innvollene mine og... ler av meg.

Den egoistiske delen av meg vil at alle skal gi meg en klem og si det skal gå bra.

Den samvittighetsfulle delen av meg vil bare stenge meg selv inne og spare alle rundt for problemene mine. Det er jo kjempebra Heidi. Du vil heller miste vennene dine enn å belemre dem. 

Dette er vel muligens ikke det smarteste innlegget jeg har kommet med, når jeg regner med at noen faktisk kommer til å lese det. Men bedre ut enn inn, right?

Denne bloggen skulle symbolisere min nye begynnelse og et liv som gikk mer på skinnene enn det noen gang hadde gått før. Alt gikk så bra, og livet var herlig.

I det siste har det ikke helt gått slik. Jeg er sliten, redd og lei... Jeg skammer meg over at jeg har blitt slik, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.

Så jeg har bestemt at en blogg-pause ville være lurt, for både meg og eventuelle lesere. Jeg nekter å legge det deprimerende preget mitt på denne bloggen lenger, det var aldri det som var meningen. 

Så vi snakkes, om ubestemt tid.

- Heidi.

Men jeg har bestemt meg for å holde ut. Jeg skal være sterk framover, for min egen skyld, siden jeg er den eneste som virkelig vil komme til å stille opp for meg. Man er sin egen lykkes smed.

Jeg skal bli sterkere og jeg skal klare dette. Bitches :)